”Hevd” er et juridisk begrep som svært mange har et forhold til, men hvor det nærmere innhold av begrepet kan være relativt ukjent for de fleste.

Mange oppfatter uttrykket ”å ha hevd på” som noe som innebærer at når det har forløpt en viss tid, erverver man en rett til noe. Dette er delvis riktig, men krever en del presiseringer.

Selve hevdsinstituttet har en flere hundreårig tradisjon i Norge, men reguleres nå av en lov av 9. desember 1966. Loven åpner adgang for å vinne hevd på eiendomsrett eller bruksrett til ting, og med ting menes fast eiendom, løsøre og verdipapirer. Fra dette utgangspunkt er det gjort unntak for løsøre av arkeologisk, forhistorisk, historisk, litterær, kunstnerisk eller vitenskapelig verdi som er tatt fra noen på en ulovlig måte eller utgravet på ulovlig måte.

Basert på disse alminnelige utgangspunkter, deles hevd inn i to hovedgrupper, nemlig eiendomshevd og brukshevd.

For eiendomshevd er det et krav om at den som hevder rett, skal ha hatt tingen som sin egen i 20 år i sammenheng, dog slik at hevdstiden for løsøre og verdipapir er 10 år. Foruten selve tidsangivelsen, som er enkel å forholde seg til, er det altså et vilkår at en skal ha hatt tingen som sin egen. Dette innebærer altså at selv om man har hatt tingen, men har vært klart over at den tilhører andre, hevder man ingen rett.

Man må også ha hatt tingen som sin egen i den forstand at en har kunnet utøve alt som hører inn under eiendomsretten i en sammenhengende 20-/10-års periode. En delt utnyttelse medfører altså ikke hevd av eiendomsrett, men kan etter omstendighetene være hevd av bruksrett, se nedenfor.

Hva som nærmere ligger i dette, vil måtte vurderes konkret. For fast eiendom innebærer det at hevderen må ha utnyttet eiendommen på den måte som en eier ville gjort, og hevderen må være i aktsom god tro med hensyn til å tro at hevderen var berettiget til en slik utnyttelse.

Som det fremgår av det som er sagt foran, må hevderen også sammenhengende oppfylle alle vilkår for hevd for at erverv av hevd skal inntre.

Er alle kriterier for erverv av hevd oppfylt, innebærer det at hevderen blir eier av tingen og kan for eksempel kreve å få eiendomsretten tinglyst.

Hevdstid opparbeidet av flere hevdere kan være aktuelt å godkjennes, som for eksempel hvor en person som fyller kriteriene for hevd sitter med en gjenstand i 14 år og deretter overdrar den til en annen som også er i aktsom god tro og som sitter med denne i ytterligere 6 år (eiendomsrett til fast eiendom).

Hevding av rett avbrytes dersom det reises søksmål mot hevderen om retten til tingen, dersom saksøkeren får medhold. Det samme gjelder når hevderen mister tingen og ikke får den tilbake innen 2 år, eventuelt ikke reiser sak med krav om å få gjenstanden tilbake innen 2 år. Under alle omstendigheter stanses erverv av hevd dersom tingen kommer i den rette eiers besittelse.

For den annen hovedgruppe, nemlig hevd av bruksrett, gjelder de samme regler som nevnt ovenfor i det vesentlige, men det er visse særregler. Med bruksrett menes begrensete rettigheter i ting. Dette igjen omfatter en lang rekke forhold som veirett, hogstrett, strandrett, brønnrett m.v.

Spesielt for hevd av bruksrett gjelder det at hvor retten ikke fremkommer av en fast anordning, er hevdstiden 50 år som utgangspunkt.

Her er det verd å merke seg at også en mer ubestemt gruppe, som folket i en bygd eller en grend, eller i en by eller en annen vid krets kan hevde rett til bruk. Mest praktisk i denne forbindelse vil være ferdselsretter, jakt- og fiskeretter og strandretter og tilsvarende retter som tilkommer en større krets av personer.

Som det fremgår av foranstående, er det sentralt i hevdsbegrepet at hevderen må ha vært i aktsom god tro med hensyn til eiendomsrett eller bruksrett til en ting som hevdes. Langvarig bruk, eller såkalt ”tålt bruk”, er i seg selv ikke tilstrekkelig. Mange blander sammen disse forhold, og da kommer man skjevt ut når det rettslige innhold i hevdsbegrepet skal fastlegges.

Begrepet ”hevd” har vært prøvet for retten i en lang rekke saker i de forskjelligste former. I ethvert tilfelle vil det være nødvendig med en konkret vurdering. Det som er sagt foran, er derfor bare en generell veiledning om reglene i grove trekk.