Uskifteregelene har stor, praktisk betydning i samfunnet.

Svært mange har et rimelig godt begrep om hva uskifte innebærer. Det kan imidlertid være verd å se litt nærmere på hovedprinsippene for dette.

1. BEGREPET USKIFTE

I begrepet "uskifte" ligger det en regulering av formuesforholdene mellom ektefeller etter førstavdødes bortgang.

Dersom retten til uskifte benyttes, skjer det en sammensmelting av den gjeld og de aktiva hver av ektefellene før førstavdødes bortgang, hadde sammen. Dette innebærer at lengstlevende ektefelle overtar førstavdødes ansvar for gjeld og tilsvarende hans/hennes formuesposter og disponerer disse som sine egne så lenge lengstlevende lever.

Det gjelder visse begrensninger i lengstlevende ektefelles rett til å disponere over formuen, jf. nedenfor.

Ved lengstlevendes bortgang vil hovedregelen være at arven fordeles med en halvpart på førstavdødes arvinger etter loven og en halvpart på lengstlevendes arvinger etter loven. I vanlige tilfeller hvor ektefellene etterlater seg livsarvinger, spiller ikke denne fordelingen noen rolle, men den får betydning hvor det er særkullbarn eller øvrige arvinger etter loven.

2. RETT TIL USKIFTE

Lovens utgangspunkt er at lengstlevende ektefelle har rett til å ta over et felleseie i uskifte i forhold til førstavdødes andre arvinger etter loven.  Hvilken formuesordning ektefellene her har, er med andre ord av betydning for lengstlevende ektefelles rettigheter. Det skilles her mellom felleseie, som er lovens hovedregel, og særeie, som forutsetter en spesiell avtale mellom ektefellene. Felleseie er en ordning som får betydning for skifte av verdier i forbindelse med dødsfall eller oppløsning av ekteskap, og må ikke sammenblandes med sameie, som juridisk sett er noe annet. I et felleseie kan den enkelte ektefelle utmerket godt alene eie de enkelte formuesgjenstander og dermed ha rett til å disponere over disse uten at samtykke fra den annen er nødvendig. Eneeie kan også gjelde for felles bolig, men her kreves det samtykke fra den annen ektefelle dersom den skal pantsettes eller på andre måter disponeres over juridisk.

Også hvor ektefellene har avtalt særeie, kan lengstlevende ektefelle ha rett til å sitte i uskifte, dersom dette enten er fastsatt i ektepakten eller når arvingene gir samtykke. I sistnevnte tilfelle går også lengstlevendes eget særeie i uskifteboet, med mindre annet særlig er fastsatt i ektepakten eller i avtale med arvingene.

Retten til uskifte er også begrenset i forhold til særskilte livsarvinger som førstavdøde måtte ha, idet uskifte overfor vedkommende livsarvinger bare kan skje med deres samtykke. Denne bestemmelse er dog ikke til hinder for at lengstlevende sitter i uskifte i forhold til felles livsarvinger.                                                                                                                                                                                                                                                                           Det skal også nevnes at samborere med felles barn med avdøde har en rett til å sitte i uskifte med felles bolig, bil og fritidsbolig som tjente til felles bruk.  I den grad det referes til gjenlevende ektefelle nedenfor, dekker det også samboer i uskifte.

3. FREMGANGSMÅTEN

Den som vil sitte i uskifte må innen 60 dager etter dødsfallet sende melding til skifteretten med opplysning om navn og alder på arvingene og om deres adresser og dessuten en summarisk oppgave over aktiva og gjeld for seg selv og den avdøde ektemaken. Til dette formål er det utarbeidet et skjema, som normalt skifteretten etter melding om dødsfall vil sende til lengstlevende ektefelle.

Før slik søknad sendes, må lengstlevende ektefelle være helt sikker på at hun eller han kjenner til førstavdødes formuesforhold, og særlig førstavdødes gjeld, før skjema innsendes. Bakgrunnen for dette er selvfølgelig at lengstlevende blir ansvarlig for førstavdødes gjeld, og rettshistorien kjenner til tilfeller der det har dukket opp overraskende krav som gjør at førstavdøde i realiteten var insolvent på dødsfalltidspunktet. Hvor gjelden overstiger aktiva, bør lengstlevende aldri begjære boet overtatt i uskifte.

4. RÅDERETTEN

Etter hovedregelen i arvelovens § 18, rår lengstlevende ektemake i levende live som en eier over alt som hører til boet med de begrensninger som særskilt er fastsatt. Dette innebærer altså for alle praktiske formål at lengstlevende ektefelle kan disponere over alle aktiva fullt ut, med visse begrensninger. Arvingene til førstavdøde kan således måtte risikere at når de ved lengstlevendes bortgang arver førstavdøde, er hele arven forbrukt eller vesentlig redusert.

Fra hovedregelen gjelder noen viktige unntak. For det første er det begrensninger i den rett lengstlevende har til ved testament å disponere over boet. I korte trekk kan dette bare gjøres for den del av arven som tilfaller lengstlevendes egne arvinger etter loven, her også med de begrensninger som følger av arvelovens pliktdelsregler i forhold til egne livsarvinger.

Videre kan lengstlevende ikke uten samtykke fra arvingene gi bort fast eiendom, herunder foreta gavesalg av fast eiendom. Dette gjelder absolutt, selv om eiendommene bare har en nominell verdi. Tilsvarende kan lengstlevende ikke gi andre gaver som står i et misforhold til formuen i boet.

Dersom slike gaver er gitt i strid med reglene, kan disse av arvingene kreves omstøtt etter nærmere regler.

I tillegg til disse mer spesifikke regler, kan en arving kreve at boet skal skiftes dersom lengstlevende ektefelle forsømmer sin oppfostringsplikt mot vedkommende arving eller opptrer mislig, slik at boet minsker unødvendig eller blir utsatt for en vesentlig reduksjon i verdi. Denne bestemmelse gir en viss innskrenkning i ektefellens handlerett, men går ikke så langt at ektefellens handlerett blir illusorisk. Det skal med andre ord kreves relativt grove forhold før en arving kan kreve skifte.

5. SKIFTE I LEVENDE LIVE

Lengstlevende ektefelle kan når som helst kreve helt eller delvis skifte av boet med samsvarende oppgjør til alle arvinger. Det er altså verd å merke seg at man ikke lovlig kan skifte i forhold til en eller flere av arvingene med mindre de øvrige arvinger samtykker til dette. Derimot kan lengstlevende selv bestemme hvor mye av boet som skal skiftes ved delvis skifte.

Lengstlevende ektefelle kan også gi fullt eller delvis arveoppgjør til en eller flere av arvingene når alle arvingene får like stor del av arveloddene sine, eller har gitt samtykke. Dette er teknisk sett noe annet enn delvis skifte, fordi i delvis skifte-tilfellene, vil ektefellen selv være arving.

Retten til å sitte i uskifte faller også bort når lengstlevende ektefelle gifter seg. Det må i slike tilfeller da foretas skifte med førstavdødes arvinger.

6. SKIFTE VED DØD

Ved lengstlevendes bortgang skal uskifteboet deles likt mellom hver arvinggruppe når ikke annet er fastsatt. Det gjelder unntak for dette hvor lengstlevende har overtatt særeiemidler i uskifte med grunnlag i en ektepakt. Da skal verdiforholdene på det tidspunkt da uskiftet tok til, legges til grunn.

7. VURDERINGER

Uskifteinstituttet er et institutt som er ukjent utenfor Skandinavia. Dette innebærer enkelte problemer i forhold til midler som en avdød måtte ha i andre land. For øvrig er uskifteinstituttet svært anvendt i Norge, og er en hensiktsmessig løsning for lengstlevende.

Det er imidlertid grunn til alltid å vurdere nærmere hvorvidt uskifte bør anvendes. I et tilfelle hvor ektefellene er relativt unge når førstavdøde faller fra, og med beskjedne aktiva og ikke felles livsarvinger, vil normalt lengstlevende være tjent med å foreta skifte med førstavdødes arvinger. Dette henger også sammen med at det er regler i arveloven som sikrer lengstlevende ektefelle aller verdier hvor det er små verdier i boet, opptil seks ganger folketrygdens grunnbeløp, eller ca. kr 300.000,- i dag.

Ytterligere kommer det som jeg har pekt på foran, nemlig hvor gjelden overstiger aktiva. Ytterligere spiller det inn hvorvidt ektefellene har særeiemidler og hvor det er bestemt at den annen kan sitte i uskifte.

Med disse momenter, fremtrer imidlertid uskifteinstituttet som en sikkerhet for lengstlevende ektefelle i den forstand at instituttet i mange tilfeller gir lengstlevende anledning til å beholde felles bolig for sin levetid. Hvor førstavdøde har særkullsbarn, har lovgiveren avhjulpet ulempen for arvingene ved at disse har særrettigheter i forhold til å kreve skifte for den del av boet disse har krav på.

* * *

Det foranstående er bare ment som en generell veiledning, og erstatter ikke rådgivning av en praktiserende advokat i enkeltsaker hvor de nærmere omstendigheter kan vurderes konkret.